Denne artikkelen er en analyse av et sakskompleks. Den gir uttrykk for skribentens analyser av situasjonen.

Denne uka ble det gjennomført valg i Afrikas nest mest folkerike land Etiopia, for første gang på seks år. Og selv om konflikt har hindret stemmegivning flere steder, vil et forventet godt resultat gi legitimitet til statsministere Abiy Ahmed og hans Prosperity Party – Framgangsparti.

Men de lange køene og tilsynelatende store oppslutningen valget hadde mandag, ble avløst av rykter om en ny offensiv fra tigrayiske opprørere tirsdag. Onsdag ble minst 64 personer drept da det etiopiske luftforsvaret bombet et marked ved et tettsted like ved regionhovedstaden Mekelle, ifølge Reuters.

Etiopiske myndigheter hevder de bombet opprørere, men lokale myndighetene sier markedet var fullt av folk som hadde samlet seg for å minnes årsdagen for en annen bombing av Tigray, utført av Derg-regimet i 1988.

Vendepunktet

Da statsminister Abiy Ahmed fikk jobben i 2018, var analytikere av regionen optimistiske. Ahmed ble sett på som en samlende leder, en mann som kunne ta et oppgjør med landets autoritære fortid og bygge bro mellom landets mange folkegrupper.

Selv er Ahmed både oromo og amhara, og forener dermed landets to største folkegrupper. Innsettelsen av Ahmed betød også et brudd med innflytelsen den tredje største folkegruppen, tigreanerne, hadde over politikken i landet.

I rask rekkefølge satte Ahmed fri politiske fanger og journalister fra fengslene, før han fløy av gårde til erkefienden Eritrea og fikk på plass en fredsavtale. For dette ble han tildelt Nobels fredspris for 2019. På toppen av det hele fosset landets økonomi fram, på femtende året, med kontinentets sterkeste vekst flere år på rad.

Men alle var ikke fornøyd med utviklingen, og snart kom det til syne sprekker i partiet som hadde tildelt Ahmed statsministerposten, Det etiopiske folks revolusjonære front (EPRDF). Partiet var i utgangspunktet en koalisjon av mindre partier og opprørsgrupper, i hovedsak organisert etter etniske skillelinjer.

Da Ahmed i 2019 byttet navn på partiet, brøt Tigrays folkefront (TPLF) ut og trakk seg tilbake til sin provins helt nord på grensa til Eritrea.

Krig og sult

Dette er bakteppet for den pågående konflikten i Tigray, der den etiopiske hæren, støttet av regionale amhara-soldater og milits, og Eritrea, forsøker å få has på restene av den gamle tigrayiske eliten.

Rapporter tyder dessverre på at partene ikke begrenser seg til å gå løs på på TPLFs væpnede styrker, men at offensiven har rammet sivile tigreanere i stor grad. Også sivile amhara har havnet i kryssilden.

Etter at krigen brøt ut i november har myndighetene i hovedstaden Addis Abeba flere ganger understreket at det bare dreier seg om en begrenset sikkerhetsoperasjon, og at denne for det meste er avsluttet. Den siste ukas oppblussing av nye kamper tyder på at dette ikke stemmer.

I tillegg kommer det svært foruroligende rapporter om sult i regionen, hvor to millioner nå er på flukt.

Anstrengt naboforhold

Ved siden av krigen i Tigray er det spesielt to utenrikspolitiske saker som står på vent mens stemmene telles. I vest må Etiopia håndtere en tiltagende grensetvist med Sudan.

I tillegg er Etiopia uenig med naboene Egypt og Sudan om fyllingen av den massive Rennessansedammen (GERD) på Nilen. Både Sudan og Egypt er helt avhengig av vannføringen fra Den blå Nilen, som altså renner fra høylandet i Etiopia. Med byggingen av den store dammen sitter sistnevnte nå altså med kontroll på krana.

I månedsvis har Den afrikanske union (AU) forsøkt å megle mellom partene. Sudan og Egypt vil at Etiopia skal forplikte seg til å ikke fylle dammen på eget initiativ. Etiopia mener nabostatene ikke har noe å frykte.

Tirsdag denne uka ba Sudan om at FNs sikkerhetsråd tar tak i saken, noe som vil løfte disputten opp til globalt nivå. Sikkerhetsrådet har allerede flere ganger diskutert situasjonen i Tigray, og for Etiopia tolkes dette som forsøk på innblanding i interne affærer. I verste fall kan forhandlingene bli enda vanskeligere enn de alt er.

Mulighetsrommet

Det etiopiske samfunnet er svært splittet. Selv om krigen i Tigray har ført til en viss samling bak statsminister Abiy Ahmed utenfor Tigray-regionen, har den også fremmedgjort den tigrinja-talende delen av befolkningen.

Dette gjelder både i Etiopia, og blant den relativt store diasporaen ellers i verden. Splittelsen viser seg også innad i den etiopisk-ortodokse kirken, som har noen av sine helligste steder bli åsted for krigshandlinger.

Store deler av Tigray har vært uten internett, og myndighetene kontrollerer informasjonen som kommer ut. Dette har i sin tur ført til en massiv rykteflom i sosiale medier, der det kan være vanskelig både for etiopiere og verden for øvrig å skille mellom hva som er sant, og hva som kan være propaganda fra den ene eller andre parten.

I mellomtiden synker Tigray stadig dypere ned i en humanitær krise.

Alt dette ligger nå på bordet til mannen som ligger an til å vinne valget som ble avholdt denne uka, Abiy Ahmed. Et godt resultat kan ha gitt ham større mulighetsrom på hjemmebane. Det er det behov for.

Maren Sæbø

Er utdannet historiker ved University of KwaZulu-Natal, Durban, Sør-Afrika og har de siste årene jobbet som journalist. Er tilknyttet Vårt Land og Dagsavisen som journalist og kommentator.